Andre Ting
I MASKINERIET // DAVID A. RIOS OG JONAS IB F. H. JENSEN Vi har mange språklige uttrykk for å betegne når noe ikke fungerer som forventet; slinger i valsen, noe som skurrer, sand i maskineriet. Vi lager systemer og forventer at de skal fungere som vi har tenkt, men blir overrasket når noe går galt; en ørliten feil i utregningen av en formel kan for eksempel føre til at en maskin produserer noe annet enn det som var tenkt, som for eksempel i filmen Brazil (Gilliam, 1985) hvor en flue setter seg i en maskin og fører til at et navn på et papir endrer første bokstav og feil mann blir arrestert og torturert. I et kunstverk derimot, kan systemsvikt være tilsiktet og det uventede som kommer ut av det gi en ny opplevelse. Et annet produkt enn det som først var tiltenkt, er ønsket.
David A. Rios og Jonas Ib Jensen har over lengre tid samarbeidet om kunstprosjekter der et system med innlagt systemsvikt ligger til grunn. Gjenstander, geometriske former og prosesuelle kunstverk som kan minne om naturfaglige eksperimenter, forandrer seg og oppfører seg annerledes enn de skulle ha gjort fordi kunstnerne har lagt inn ørsmå feil i systemet. Forskyvningen som oppstår blir blandet inn i et kunstverk som kunstnerne selv ikke har full kontroll over. Prosjektene er en blanding av full kontroll og avmakt. I dette ligger en bestemt utforskertrang og nysgjerrighet, og en filosofisk tilnærmelse til livet; hva skjer om jeg gjør dette i stedet for dette?
I verket «Structure» ser vi en geometrisk figur laget av en avsagd eikeramme, deretter fotografert og rammet inn i samme eikeramme som figuren er laget av. I sju versjoner ser vi noen av de mulighetene for ulike vinkler figuren kan ses fra. Noe av det samme konseptet er videreført med den enkle IKEA-krakken, som består av fem deler; en rund sitteflate og fire bøyler som danner fire bein når de monteres riktig, men som i kunstnernes prosjekt har blitt moderert og montert i 9 ulike varianter og malt i forskjellige farger. Verkene utstråler en fascinasjon for uendelige muligheter og variasjoner man kan få med det samme materialet.
Men denne fascinasjonen kan ikke eksistere uten at man også har evnen til å slippe kontrollen og se hva som skjer. Hvis materialet får oppføre seg naturlig, eller hvis prosjektet får gå for egen maskin eller en video kjøre med en liten programfeil i, hva kommer til å skje? Rios og Jensen lar det skje, innenfor kontrollerte former, og en ny kombinasjon, en ny bevegelse, en ny hendelse oppstår. Kunstverkene viser oss en prosess, en av uendelige muligheter som du får se akkurat her og nå, litt som du selv og livet ditt er; en variant blant uendelige mulige varianter, og om du når du går ut svinger til venstre og ikke til høyre, blir din opplevelse en annen enn om du hadde tatt den andre veien.
Tekst av
Mirjam Kristensen, forfatter
Hz Atlas
Selv om jeg er forsiktig med de hvite, bestrøkne sidene i Bergen Art Guide, kan jeg uten større bekymringer bla i den mens jeg drikker kaffe. Det andre bokarbeidet jeg vil introdusere, Hz Atlas, behandler jeg på en helt annen måte. Denne serien, laget av kunstner David Augusto Rios Alomia, består av fem store, håndlagde bøker, med tykke hvite sider sydd sammen og bundet i solide svarte permer. Når jeg blar i dem, gjør jeg det varsomt og sakte i frykt for å knekke eller rive papiret, langt unna mat eller andre substanser som kan sette merker. Bøkene oppleves kanskje som det kunstskribent og kurator Lucy R. Lippard ville kalt for dyrebare kunstobjekter, motsatsen til den mer demokratiske, masseproduserte kunstnerboken. Lippard var en sentral skikkelse i det amerikanske kunstmiljøet på 60- og 70- tallet, og hadde sterke meninger om hva en kunstnerbok skulle være: og det var definitivt ikke en håndlaget original." I motsetning til Bergen Art Guide er nemlig ikke Hz Atlas produsert i stort opplag, inntil videre er hver av de fem bøkene trykket opp i kun ett eksemplar. Under Bergen Art Book Fair 2014 viste Rios frem tre av de fem bøkene fra serien. De to øvrige var installert på Bergen Offentlige Bibliotek i samme periode. Til forskjell fra de øvrige bokarbeidene på messen, ble Hz Atlas stilt ut og ikke solgt over disk. Mens de andre forlagene hadde et stort bord hver, som de fylte opp med en rekke publikasjoner, hadde Rios tre separate små bord. Kun én bok var plassert på hvert av dem, og hver bok var belyst med en egen lampe festet til bordet. Følelsen av at disse bøkene sto på utstilling i større grad enn de andre i samme rom, ble forsterket av en liten bunke med utstillingstekster som var plassert ved siden av dem. Den delen av Hz Atlas som befant seg på biblioteket, var installert på samme måte, i stedet for i hyller sammen med bibliotekets egne bøker. Der inne kunne de smá, spesiallagde bordene med hver sin stol og lampe, ligne to litt malplasserte lesesalplasser.
Boken som skulpturelt, sanselig objekt
Bokene til Rios er minimalistiske i sin visuelle utforming, i den forstand at de gjøres uttrykksfulle med få virkemidler. Når vi åpner dem, ser vi at verken tekst eller bilder er trykket på de hvite sidene. Snarere er hver side skulpturert til en bølgende flate, papiret danner et slags landskap med små fjelltopplignende forhøyninger, som kaster mørke skygger i det konsentrerte lampelyset. De sorte permene som omslutter sidene har ingen påskrift. Kun en frekvensverdi - 20 hertz, 100 hertz, 500 hertz, 2500 hertz eller 12500 hertz - er preget inn øverst og nederst i hver bokrygg. Dette, sammen med det at Rios legger frem bøkene sine som et atlas, antyder at arbeidet hans handler om en form for kartleggingen - kartlegging av hertz, av lydbølger.
Den innpregede frekvensverdien, som Rios har vendt mot begge sider av boken, gjør at arbeidene verken får en definert begynnelse eller slutt. Bøkene er heller ikke delt opp i kapitler, av åpenbare grunner. Hver side i den enkelte boken er tilnærmet lik, kun med små, nesten umerkelige variasjoner i de stive arkene. Dermed leser jeg også Hz Atlas på en ganske annen måte enn andre bøker. Når jeg blar i Rios sine bøker, er ikke refleksen min å lete etter et visuelt innhold, men å stryke over det tykke, bølgete papiret. Informasjonen som verket formidler er integrert i sidene og ikke på dem, den er arbeidet inn i selve papirets fiberstruktur. Jeg blir gjerne værende lenge på hver side, for boken har ikke noe tydelig driv fremover fra den ene siden til den neste. Derfor blar jeg heller ikke gjennom hele, men åpner tilfeldige oppslag.
Ser man bøkene fra siden, liggende i en stabel, er det ikke nødvendig å åpne dem for å se hvordan de fem frekvensene former arkene på ulike måter. Den lukkede bokformen i seg selv vitner om bøkenes innhold, for selv om det er like mange sider i hver bok, varierer tykkelsen på de ulike eksemplarene helt tydelig. Sidene i 20 Hz minner om lette krusninger i vann og er derfor ganske flate, mens de volumøse arkene i 500 Hz ligner dramatiske fjellandskap med dype daler.
Mens Bergen Art Guide inneholder tekst og bilder som kan tolkes på en rekke ulike måter, er det, for å være helt bokstavelig, ingenting å lese på sidene i Hz Altas. I forsøket på å dechiffrere dette verket, får jeg følelsen av at det ikke holder å bare se på det. Bøkene til Rios synes å kreve bruk og berøring for at verkets skal nå sitt fulle potensial. Gjennom min berøring vil verket også utvikle seg over tid: papiret vil gradvis endres, av fingermerker, rifter og flekker. Kanskje vil også de bølgende landskapene langsomt endre fasong.
Når jeg tar høyde for at en bok består av mer enn visuelt innhold, kan jeg foreslå to tolkningsrom for dette arbeidet. Det første har vi allerede bevegd oss inn i: her betrakter vi Hz Atlas som en slags bokskulptur som setter fokus på det sanselige ved boken, en bok vi opplever like mye som vi leser. Her ser vi også klart og tydelig at serien aldri kunne ha fungert i digital form, til forskjell fra mange andre bøker. Den taktile bokopplevelsen som aksentueres i Hz Atlas, er allikevel også til stede i møtet med mer konvensjonelle papirbøker: jeg har en søster som alltid lukter på bøkene sine, første gang hun åpner dem. Selv får jeg frysninger av bøker med den typen tynt, glatt papir som får lysegrå striper i seg når man skraper borti det med en negl. Heldigvis for meg er papiret i Hz Atlas tykt og matt. Det bærer i seg sporene av de solide aluminiumsplatene som er brukt til å forme det til bestemte frekvenser. 12 Når jeg stryker over det med fingertuppene, springer tankene lett til bøker med blindeskrift, og i en streiftanke lurer jeg på om det er mulig å høre frekvensene i Hz Atlas med hendene.
I det andre tolkningsrommet kan vi folde ut dette tankeeksperimentet. For hva er det Rios egentlig har gjort, i produk- sjonen av bøkene? Selv snakker han om det å synliggjøre hvordan energi beveger seg i et gitt system, og hvordan denne bevegelsen kan manifesteres i fysisk form. 13 I en samtale vi hadde, trakk han paralleller mellom hvordan lydbølgene former papirarkene og hvordan vinden i ørkenen gjøres synlig gjennom formasjonen av sandbanker.
På et mer konkret plan oversetter han i Hz Atlas ett sanse- inntrykk til et annet, han gjør lyd om til taktil form. I en omsten- delig prosess forstummes lydbølgene idet de gjøres om til solid materie, slik at vi kan se dem og ta på dem, men ikke lenger høre dem. I Hz Atlas møter vi, som Rios selv beskriver det i utstil- lingsteksten sin, «fingeravtrykkene de ulike lydene etterlot. 14 Når jeg blar gjennom arbeidet, vil disse gradvis blandes med mine egne fingeravtrykk.
Tekst av
Cecilie A. Størkson, Forfatter